Utstilling - Katalog



Iraqi Wedding (2009)

Utstilt trykk:                                    750,-
Opp til 30x30 cm, ikke i serie:     1.100,-
Serie 1-10 opp til 80x80 cm:        3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.
Jeg tar også utsmykkingsoppdrag. og ser etter utstillingspartnere i inn- og utland. 


Utstilling høst 2008

I August har jeg satt sammen en utstilling basert på bilder fra 3 forskjellige prosjekter jeg jobber med.
Bildene er fra 2009 til 2014

Det siste året har jeg solgt gjevnlig med bilder til privatpersoner og også til kontorer.
Og disse bildene er et utvalg av de jeg av forskjellige grunner mener er mest interessante... Akkurat nå.

Jeg jobber med å få lagt ut produksjonen min på:

http://blog.gunleik.com
og:
http://www.hiddenlust.com 

På disse sidene kan du også finne informasjon om andre prosjekter jeg jobber med.

Det er svært forskjellig å se bildene i stor størrelse i høykvalitetstrykk på vegg, og på en nettside.
Flere av mine bilder henger i Filmhusets nye lokaler i Kristian Augusts gate 11, like ved Nasjonalmuseet i Oslo.

Nedlastbar katalog som .pdf, finner du her.


 




Tiananmen (2013)

Utstilt trykk:                                    750,-
Opp til 38x19 cm, ikke i serie:   1.100,-
Serie 1-10 opp til 110x55 cm:    3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.
Jeg tar også utsmykkingsoppdrag. og ser etter utstillingspartnere i inn- og utland. 






Corridor (2012)

Utstilt trykk:                                750,-
Opp til 38x19 cm, ikke i serie: 1.100,-
Serie 1-10 opp til 110x55 cm:  3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.
Jeg tar også utsmykkingsoppdrag. og ser etter utstillingspartnere i inn- og utland. 





Hidden (2012)

Utstilt trykk:                                 750,-
Opp til 38x20 cm, ikke i serie:  1.100,-
Serie 1-10 opp til 110x58 cm:  3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.
Jeg tar også utsmykkingsoppdrag. og ser etter utstillingspartnere i inn- og utland. 




Exhibited (2012)

Utstilt trykk:                                  750,-
Opp til 38x19 cm, ikke i serie:   1.100,-
Serie 1-10 opp til 110x55 cm:   3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.
Jeg tar også utsmykkingsoppdrag. og ser etter utstillingspartnere i inn- og utland. 

 


 

Mange av bildene er deler av større serier.
Du kan finne hele seriene og andre serier her.

 


 
Expectation (2012)

Utstilt trykk:                                     750,-
Opp til 38x19 cm, ikke i serie:      1.100,-
Serie 1-10 opp til 110x55 cm:       3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.
Jeg tar også utsmykkingsoppdrag. og ser etter utstillingspartnere i inn- og utland. 


 

Sofa (2014)

Utstilt trykk:                                    750,-
Opp til 38x19,5 cm, ikke i serie:  1.100,-
Serie 1-10 opp til 120x61 cm:      3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.
Jeg tar også utsmykkingsoppdrag. og ser etter utstillingspartnere i inn- og utland. 




Then we take Berlin (2014)
Utstilt trykk:                                      750,-
Opp til 38x19,5 cm, ikke i serie:    1.100,-
Serie 1-10 opp til 120x61 cm:       3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.
Jeg tar også utsmykkingsoppdrag. og ser etter utstillingspartnere i inn- og utland. 




Then we take Berlin II (2014)

Utstilt trykk:                                      750,-
Opp til 38x19,5 cm, ikke i serie:    1.100,-
Serie 1-10 opp til 120x61 cm:       3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.
Jeg tar også utsmykkingsoppdrag. og ser etter utstillingspartnere i inn- og utland. 




Lonely morning (2012)

Utstilt trykk:                                        750,-
Opp til 38x21 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 95x52,5 cm:       3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.
Jeg tar også utsmykkingsoppdrag. og ser etter utstillingspartnere i inn- og utland. 



I know who I am - I know where I?m going (2012)

Utstilt trykk:                                       750,-
Opp til 38x20 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 110x58 cm:        3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.

Jeg tar også utsmykkingsoppdrag. og ser etter utstillingspartnere i inn- og utland. 




Den Gode Café (2014)

Utstilt trykk:                                        750,-
Opp til 38x19,5 cm, ikke i serie:     1.100,-
Serie 1-10 opp til 130x67 cm:        3.500,

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.



Purification
Utstilt trykk:                                       750,-
Opp til 38x20 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 106x56  cm:       3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.



Crazy Brits (2014)

Utstilt trykk:                                    750,-
Opp til 38x19 cm, ikke i serie:       1.100,-
Serie 1-10 opp til 150x75 cm:       3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.

 



One night in Bangkok I (2012)

Utstilt trykk:                                      750,-
Opp til 38x20  cm, ikke i serie:      1.100,-
Serie 1-10 opp til 110x58  cm:      3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.

 




One night in Bangkok I (2012)

Utstilt trykk:                                      750,-
Opp til 38x20  cm, ikke i serie:      1.100,-
Serie 1-10 opp til 110x58  cm:      3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt

Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.



Heineken (2012)

Utstilt trykk:                                       750,-
Opp til 38x17  cm, ikke i serie:       1.100,-
Serie 1-10 opp til 110x49,5 cm:     3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.

 



Praying (2014)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 38x19,5 cm, ikke i serie:     1.100,-
Serie 1-10 opp til 130x66 cm:        3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.

 


 
Sooner or later I (2013)

Utstilt trykk:                                       750,-
Opp til 38x19 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 110x55 cm:        3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.



Sooner or later II (2013)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 38x19 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 110x55 cm:        3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.

 



Sooner or later III (2014)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 38x19 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 110x55 cm:        3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse
Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.

 



Sooner or later IV (2013)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 20x38 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 58x110 cm:        3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse

Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.


 

Sooner or later V (2012)

Utstilt trykk: 750,-

Opp til 25x38 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 60x90 cm:          3.500,-

 

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse

Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.



Sooner or later VI (2013)

Utstilt trykk: 750,-

Opp til 25x38 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 75x112 cm:          3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse

 

Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.



Someday my Prince will come I (2013)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 38x19 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 125X66 cm:        3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse

 

 

Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.




Someday my Prince will come II (2013)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 38x19 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 125X66 cm:        3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse

 

 

Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.

 



Desolation - I (2013)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 38x19 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 125X66 cm:        3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse

 

 

 

Jeg kommer evt gjerne til ditt hjem/kontor/café/hotel og viser frem bilder.




Desolation - II (2013)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 38x19 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 125X66 cm:        3.500,-

Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt
Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse


Lust?n love
Lost in love
(2012)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 38x27 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 80x57 cm:          3.500,-

 Prisene gjelder silkematt papirtrykk, som utstilt

Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse


Sphinx (2013)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 28x28 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 80x80 cm:          3.500,-

Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse

 



Light (2013)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 38X20 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 130x68 cm:         3.500,-

Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse



Wine (2012)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 25X38 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 90x60 cm:          3.500,-

Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse

 



I have a bike, You can ride it if you like (2012)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 25X38 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 90x60 cm:          3.500,-

Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse

 




La Petit Mort (2013)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 38x20 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 132x70 cm:        3.500,-

Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse

 



See the light (2012)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 38x20 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 110x58 cm:        3.500,-

Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse





Free I (2012)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 38x20 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 110x58 cm:        3.500,-

Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse

 




Free II (2012)

Utstilt trykk: 750,-
Opp til 38x20 cm, ikke i serie:        1.100,-
Serie 1-10 opp til 110x58 cm:        3.500,-

 

Innramming, trykk på aluminium og evt porto/emballasje kommer i tillegg.
Bestill her. Jeg kan ta betalt på PayPal. 
Merk en bestilling med tittel på bildet, navn, telefon og ønsket størrelse

Mens norske bomber regner presist og miljøvennlig over Gaza #godtnorsk

Tidligere i Juni laget vi disse to flåsete videoene, som en slags kommentar til det pinlige rundt norsk våpeneksport og reklame for statlig våpensalg.
Så lenge det er noskt er det godt og fremmer fred og demokrati, ikke sant?
Selv om staten må gjøre krumpspring for å omgå sin egen lovgiving rundt det å eksportere våpen til parter i åpen konflikt.

Litt pinlig egentlig.
For egentlig er det jo ikke noe poeng i å være del av internasjonal våpenindustri uten at våpnene skal benyttes, ikke sant?

Men i #godtnorsk tradisjon SIER vi at vi ikke tillater at norske miner, klasebomber (så lenge det var "lov") fosforgranater, RPG'er og raketter benyttes til det de er laget for.
Det passer ikke vårt image. Men det er veldig fint og prestisjetungt og å få lov til å være del i en internasjonal industri der ingeniørkunst på høyt plan står i høysetet, med fokus på miljø og lokalt arbeidsmiljø.

At noen skulle finne på å benytte ingeniørkunsten på palestinske skolebarn, er selvsagt HELT PÅ TVERS AV de etiske retningslinjene Norge og norsk våpenindustri følger. Right?
Det er godt kjent at ved forrige litt større "hendelse" (hendelse er som kjent det godkjente #godtnorsk ny-ordet for det gamle og innarbeidede: massedrap), ble norske fosforgranater benyttet i godt monn. I tillegg til sporingsammunisjon og sikkert en hel masse andre norskutviklede teknologiske nyvinninger.

Det er bare å slå opp på:
http://www.nammo.com
Sjekk katalogen og sloganenene for å se hva IDF har til rådighet. made in #godtnorsk, det fred- og frihetsforkjempende landet som hjelper der det trenger, men selvsagt støtter våre venner i midtøsten i deres kamp for fred, frihet, likhet, kvinners og barns rettigheter, utdannelse, likestilling og demokrati.
 


Og mens seddelpressene går varme på Raufoss og Kongsberg og næringsministeren vurderer strategisk nedsalg i kongsberg-gruppen, men ikke i Nammo, er det i grunn forståelig at vår høyst ærede, konsekvente og "streng når det gjelder" Jern-Erna, ønsker å fokusere på Gay-Pride, Spotify og å rydde gatene for tiggere.
#godtnorsk all along.
HELDIGVIS er det noen som kan ta bladet fra munnen enda.
Som Sidsel Wold.

Men hun blir vel tatt av lufta nå....
Siden det hun sier ikke passer med et #godtnorsk verdensbilde.



Jeg tror fortsatt at "Islamister" har litt å gå på når det gjelder å lære barbari og pressestrategier av vesten.

Det er ikke nødvendigvis værre å SI at man skal slakte kvinner og barn, enn å si at man IKKE skal gjøre det, og så masakrere i stort monn i "hendelser" over hele midtøsten.
Å slakte mennesker i grunnen ganske smakløst. Uansett om det skjer på Gaza, i Afghanistan eller i noen av de få vellykkede terrorangrepene islamistene har gjennomført.

Men med hensyn til brutalitet, er det vel ingenting som er tydeligere enn drapstallene.
Og der leder vesten med god margin. Både i rene enkle skitne smådrap, og i bombing av infrastruktur, skoler, skolebarn og kulturskatter. 
Likevel er slike uttalelser som dette kosher:
Det virker som få greier å få med seg disse to paradoksene:
Var det dette vi ønsket med opprettelsen av en Israelsk stat?





Om ikke annet så er det i alle fall et symptomatisk paradoks...
 
Du kan lese mer om tanken bak og også støtte oss her:
https://www.indiegogo.com/projects/godtnorsk/x/541483#home
Lik og del (og fyll opp bøssa!)
Og om du vil henge med oss på Face og se hvem som følger med på oss, så er dette stedet å henge:
https://www.facebook.com/godtnorsknet 
Og om du BARE har lyst til å gi penger til oss slik at vi kan lage flere filmer, og ikke så mye til Indiegogo, trykk på knappen under.
Takk!
Gunleik Groven
---

Oppfølger (tekst) til "Kjære Anders Behring Breivik"

Dette er en tekstoppfølging til denne filmen:




 

 

Breivik hadde lite å komme med tankemessig. Ned til å kopiere årevis av sukker-bete-avlinger-analyse...
Men han representerer likevel en del tankemateriale og angst, som bør fokuseres og svares.

Noen opplagte logiske brister, man kan prøve å svare på, uten å gi ham kredit. Han skal ha litt for å ha funnet ømtålelige temaer, men resten er i beste fall som å studere dritt med mikroskop.
Du ser ikke mye av "verden" på den måten.

Det erogså en del språk ting og "ny" norsk som må rettes opp i.

"Hendelse" det er når jeg mister melkekartongen min. Masakre, det er å gå rundt på en avstengt øy og skyte barn.
 

Gruppe-tenking.

Jepps. Det finnes gærne muslimer i bøtter og spann.

Og gærne kristne.  Det er et behov for å være konsekvent i analysen.

Skal man ta en gæren islamist til inntekt for alle muslimer, må man prøve tesen ved å reversere den.

Og skal man snakke om morderiske islam i en oss/dem kontekst, må vi akseptere oss selv som de morderiske kristne og se litt på hvem som har snakket mest om å myrde uskyldige og hvem som faktisk har gjort det.

I Irak alene, er forholdstallet 5000:200.000 i rene krigshandlinger relatert til . den siste invasjonen. Etter de mest konsevative tallene jeg har funnet.
De mer radikale, viser 5000:1000 000. Militære irakiske tap i siste konflikt er ca 50.000. De vestlige er i all hovedsak militøre. 3500 i strid.

Selv  om man ser bort fra skaden vi har gjort på stat og innfrastruktur, blir forholdstallet ganske brutalt. Ikke minst sett fra de drepte familienes side. Jakt på Saddam.... Sure... Kanskje... Beskytte kurdere... Sure kanskje...

Men en ødelagt stat og ikke mye kjærlighet til de som drepte dem, er kanskje ikke så bra... for andre enn de som ser det en maktmulighet og som kan samle folk i hevn.

I Afghanistan brød ingen seg om å telle sivile/militære afghanske tap de første 4 årene.

Det sier vel litt om respekten vi hadde for motstanderen.
 

Jepps. Osama ga ordre om at Buddha skulpturene skulle sprenges.

It sucks.

Men hva med alle de bibelske/historiske skattene fra gamle persia som fantes i Irak, og som enten ble solgt, eller sprengt i filler.

Nei. Det var kanskje ikke en direkte ordre om å gjøre det, men det ble gjort.

Det samme med drap av kvinner og barn:

Nei. Det var kanskje ikke en direkte ordre, men det var en direkte konsekvens av vestens/de kristnes handlinger.

Jeg sier ikke at det er den "eneste" måten å forstå skepsisen til "Vestlige verdier, likestilling, kvinners rettigheter og demokrati" man jo kan føle i islamske stater, men jeg har en hunch om at innsalget kanskje ikke har vært det beste. Når samfunnet de bor i står igjen som knust, valuttaen er devaluert til 1:10.000 i løpet av krigen, og hele statsstrukturen er knust, og man ser vesten sloss for retten til å feste og ikke å bry seg om hverken nære eller fjærne ting, så KAN det hende at det kanskje ikke er det alle ser på som et ideelt samfunn med respekt for medmennesker.

 

Og igjen:

Om man setter dette inn i en kristendom/islam kontekst, så blir i alle fall den forståelsen alene til at det er en uløselig vinkling.
Å skylde på "kultur" når det vi ser langt på vei er "mennesklige" reaksjoner, blir litt søkt.
Er det ingen som husker hvordan vi dyrker våre helter fra 2. verdenskrig 8. og 17. mai lenger?
Eller er det liksom "noe annet"? 

 

Likevel må man skille mange og noen.

I Irak traff jeg en fyr, som etter at vi hadde blitt bedre kjent, spurte:

Hvorfor puler alle franskmenn bikjene sine????

 

Han kunne ikke fatte det.

Det var så umennesklig!
Velutdanna fyr. Og dette var et vestlig paradoks han ikke kune forstå.

 Jeg prøvde å forklare at ingen franskmenn jeg kjenner puler bikjene sine, men da påsto han at jeg bare "beskyttet vesten" 

La oss snu den på hodet, med stereotyper vi har om "muslimske menn"...

 

Ja. Det står i Koranen at du kan lyve for å fremme Islam. Jippi.
Har noen tenkt om hvor "sant" kristendommen/vesten oppleves når bombene og kulene dreper ungene deres, til tekster om frihet, likhet, brorskap, likeverd og menneskerettigheter?
Tenk over det
Hadde DU villet stole på noen som SIER slikt mens de gjør som "vi" har gjort?
Mot DIN familie?
Hadde du kunnet reagert voldelig? (Dette er den typiske pasifist-testen, men med motsatt fortegn...) 

 

Bestialske skikker i Sudan eller Saudi-Arabia. Uansett hvor begrunnet de er i islam lokalt, betyr igjen ikke at "alle muslimer".

Akkurat som ikke "alle kristne" mener at kvinnen er underordnet mannen, eller at paven er en halvgud. Eller at alle vantro skal utryddes. SLik det står i det gamle testamentet....

Skal vi se etter brutalitet i koranen, så er det greit å lese mosebøkene og akopalypsen også...

Bibelen er ikke bare bergprekenen....

 

Og skal man okke seg over det muslimske misjonsbudet, så må man huske det kristne, og hva det har blitt brukt til og forsatt blir brukt til.

Ting må settes i kontekst. På like fot.

Ikke ved å fornekte det gale, men for å kunne tingt i en sammenheng.

 

Før det, er det vanskelig å ta en søt kaffe og røyke en vannpipe sammen.

Eller servere laks og jordbær.

 

Alt i alt syns jeg jo det egentlig er rart at jeg kunne gå såpass trygt og fritt rundt som jeg gjorde i Irak og andre Islamske stater jeg har besøkt.

Og jeg tror ikke at uten at man blir reelt eksponert for hverandre (noe som ikke skjer i så stror grad i Norge, siden både "vi" og "dem" egentlig ikke har så mye reell kontakt), så vil konfliktene bare øke.

 

Og det vil ikke se ut som det er noe å tjene på å akseptere forskjellige levesett. Jeg tror at "sivilisasjon" kommer med økonomi og stabilitet. I alle fall vel så mye som ved hjelp av kulturelle/ideologiske/filosofiske/politiske ideer. Man frykter som oftest mest det man ikke kjenner.

 

Og nei:

Jeg er ikke en "snillistisk dust som tror at alle er snille":

Tvert imot tror jeg mennesket, i grupper stort sett finner svært velmenende grunner til å være svært ondt, med de beste intensjoner.

Jeg mener ikke det gjør oss så himla mye bedre at vi faktisk dreper fler,  bare fordi vi ikke sier høyt at det er det vi skal.... :)

Men all praksis og statistikk er i grunnen ganske entydig, nesten uavhengig av hvor i historien man setter streken.

Er det mer barbarisk å "si" at man skal slakte, eller det i alle fall likevel minst like barbarisk å bare gjøre det, men med andre ord?

Er et "taktisk mål" mer sivilisert å "ta ut", enn å slakte en jenteskole i Pakistan.

Når det som i begge tilfeller skjer i praksis er å slakte en jenteskole i Pakistan?

 

Men jeg tror at mennesket som individ, i sammenhenger det føler seg trygg, ofte kanskje ikke er så værst.

 

Vi har en tradisjon med å se bort fra og avbrutalisere våre egne handlinger og kulturelle grunnlag, som gjør at forståelsesforskjellene mellom kulturene blir ganske store...

 

På en måte er det nesten enklere med vkingene. De var en gjeng pirater som voldtok, ranet og drepte for Norge. Helt åpent. ikke i skjul av "vestlige verdier" men for å få mat nok på bordet og unger nok til å ta over store deler av europa.

 

Det er litt skumlere når det å ta over telecom i asia blir presentert slik telenor gjør det (Dette  er Bagaladesh, sitat telenor.com):

 

Grameenphone has been a pioneer in bringing innovative mobile-based solutions to Bangladesh. Notable among these is the Healthline, a 24 hour medical call centre manned by licensed physicians. Other innovations include Studyline, a call centre-based service providing education related information, Mobicash, for electronic purchase of train tickets, Billpay, for paying bills through mobile phones and over 500 community information centres across Bangladesh. These centres bring affordable Internet access and other information based services to people in rural areas.

 

"We come in peace" hahaha

Og sender alle penga til Norge. :)

Er det noen som tror at innovasjonene kommer herfra? :)

 

Jeg mener forøvrig ikke at det NØDVENDIGVIS er galt å innvadere Afghanistan eller Irak og slakte noen 100.000 sivile, etterhvert i stor grad med droner, men så lenge vi snakker om det som humanitære og demokratiserende operasjoner, så lager det en slags... forståelsesforskjell. mellom "oss" og "dem" vi dreper. 

Likeledes mener jeg ikke at det nødvendigvis er galt at Telenor skal bli et av verdens største telecom firmaer med 1/4 av jordens befolkning som kunder. Men det er økonomi og fortjeneste til Norge, ikke utvikling som er drivkraften. Og det er greit. Men da må vi snakke om det slik da.

Og kanskje vi bare skulle fjærne norsk eksprtloviving av våpen, i stedet for å lage paradokser som statseide våpenfirmaer som lager løsninger for å kunne omgå statens egen lovgivning.

Og kanskje oljesandutvinning og det å pumpe ut den siste oljen er bare bra. Men det er ikke det at det er vanskelig og at det er nordmenn som gjør det, som gjør det bra. Med den logikken burde Iran vært inne på norsk sokkel for lenge siden... :)

 

Og kanskje det å selge norsk laks for 15-20 kr/kg til Kina og kjøpe sko til 3kr paret er en god øvelse i å Lære kinesere ikke-kommunisme og vestlige verdier.
Hva vet vel jeg?

 

Men jeg tror det er viktig om at om man skal kunne møte Breiviks synspunkter på en del områder, så m å vi kontekstualisere oss selv littegranne.

Alt er ikke fotball-VM, 1814-romantikk, Ja Vi Elsker, forståelse av EGEN frihet og "våger alt for Norge". I praksis er verden globalisert. Norge også.

 

Du kan lese mer om tanken bak og også støtte oss her:
https://www.indiegogo.com/projects/godtnorsk/x/541483#home
Lik og del (og fyll opp bøssa!)
Og om du vil henge med oss på Face og se hvem som følger med på oss, så er dette stedet å henge:
https://www.facebook.com/godtnorsknet 
Og om du BARE har lyst til å gi penger til oss slik at vi kan lage flere filmer, og ikke så mye til Indiegogo, trykk på knappen under.
Takk!
Gunleik Groven
---

Kjære Anders Behring Breivik ? #godtnorsk

Vi ville lage en serie som raljerte med tankene dine, men så at vi måtte lage en "åpning" først.

Her er den! 
 Vi har startet en kampanje for å sette fokus på Gode Norske Verdier.
Og vi tigger etter støtte!

Du kan lese mer om tanken bak og også støtte oss her:
https://www.indiegogo.com/projects/godtnorsk/x/541483#home
Lik og del (og fyll opp bøssa!)
Og om du vil henge med oss på Face og se hvem som følger med på oss, så er dette stedet å henge:
https://www.facebook.com/godtnorsknet 
Og om du BARE har lyst til å gi penger til oss slik at vi kan lage flere filmer, og ikke så mye til Indiegogo, trykk på knappen under.
Takk!
Gunleik Groven
---

 

#godtnorsk - 05 - Jævla tiggere!

Få dem vekk fra gata!
Og en brukerveileder for arbeidsinnvandrere


 Vi har startet en kampanje for å sette fokus på Gode Norske Verdier.
Og vi tigger etter støtte!

Du kan lese mer om tanken bak og også støtte oss her:
https://www.indiegogo.com/projects/godtnorsk/x/541483#home
Lik og del (og fyll opp bøssa!)
Og om du vil henge med oss på Face og se hvem som følger med på oss, så er dette stedet å henge:
https://www.facebook.com/godtnorsknet 
Og om du BARE har lyst til å gi penger til oss slik at vi kan lage flere filmer, og ikke så mye til Indiegogo, trykk på knappen under.
Takk!
Gunleik Groven
---
 
 

#godtnorsk - Kampanjen - Nye følgere...

#godtnorsk ser ut til å få litt traction, og vi har satt i gang en
innsamlingskampanje for å ha råd til å lage flere filmer.
Denne med litt bakenforliggende informasjon  finner du her

Vi håper at så mange som mulig kan gi 1 euro (eller 100) og dele filmene og komme med innspill.
Alle filmene finner du på:
http://godtnorsk.net
Og på kampanjesidene til Indiegogo. 

Blandt fler som har begynt å følge oss er Børge Brende

 

Om du vil gjøre som Børge Brende og følge os på twitter, er adressen:
http://twitter.com/gunleik 

 

Om du har lyst til å støtte oss i å lage flere filmer, men ikke har lyst på å betale gebyrer til indiegogo (men bare til PayPal), tar vi også i mot støtte på lenken under.

Du kan også følge med på oss på Facebook på kampanjesiden.
Like & share! :) 

 

I mellomtiden er vi i gang med 3 nye filmer...

Mvh:
Gunleik Groven

---
http://godtnorsk.net
http://blog.gunleik.com
 

 

 Sosiale medier?

#godtnorsk -04 - Kjære nye arbeidstager, velkomen til Norge

Kampen for norske kjærneverdier fortsetter med #godtnorsk 04
Arbeidslivs-ABC for ferske deltagere i norsk arbeidsliv og samfunn med multikulturell bakgrunn.


Bare å dele! :)

 

Kom gjerne med innspill og inspirasjon til nye filmer!
Ettersom vi har tenkt å lage en hel serie av disse filmene, og ikke har statsfinansiering av norgesreklamen, tar vi gjerne mot økonomiske bidrag slik at vi kan sette av tid og resurser til nye filmer om Norske Verdier.

http://www.godtnorsk.net

http://blog.gunleik.com

http://hiddenlust.net

@ Saatchi & Saatchi:

 

https://www.saatchiart.com/account/artworks/702736

 

 

Her og nå - Tekst og noter kan lastes ned gratis

Her og nå



Dette er en barnesang jeg skrev til sønnen min da han var 3 år.
Vi var plutselig langt fra hverandre, og det var vanskelig å se når det ville endres.

Gjennom årene har den blitt natta-sangen for alle ungene mine, og jeg har hatt lyst til å prøve å få den ut til flere, ettersom det er en sang barn ser ut til å bli glade i.

Om noe, så handler den om tid?

Tid er ikke penger, eller stress eller tidsklemme.
Tid er det vi gjør den til.
Og tid er den eneste verdien vi alle er født med, og som vi helt fritt kan benytte til det vi mener er viktigst. Av og til er det lett å glemme at kanskje det aller beste man kan finne på, er å sette seg ned sammen og bare være sammen.

Om du har lyst til å kjøpe låta, kan du gjøre det her: (15 kr, til jeg får den på iTunes)
Når du har betalt, blir du sendt til en adresse der du kan laste ned låta.

Om du vil kjøpe låta, gå til nettstedet:
http://herogna.gunleik.com 
Eller trykk på "Kjøp nå" knappen under.

Om du har problemer med kjøpet, vennligst ta kontakt på:
herogna@gunleik.com
jeg har til og med telefon? :)
9666 2111

Om du vil spille den på gitar eller piano, kan du snart laste ned en besifret versjon av notene gratis her.

Konkurranse!

Jeg hadde også syntes det hadde vært morsomt å se en mengde Her Og Nå videoer og bilder.
om du sender dem til meg, kan jeg publisere dem på nettstedet.
Send bilder eller lenker til youtube videoer til:
herogna@gunleik.com

 

Hadde vært artig å fått dette på 

VG
Dagbladet
Aftenposten
NRK

Om dere har noen ideer, så kjør på! 

Mvh:
Gunleik Groven

Caught

Har endelig fått en samarbeidspartner på å distribuere filmene våre til festivaler.
Og dagens film som er klar er Caught.

Det er faenmeg mye styr å haåndtere en slik jobb over til andre, men som en liten premie:
Her kan dere se den 



http://blog.gunleik.com/filmwork/caught-2013/ 

Og her kan dere lese mer om produksjonen.

 

Håper det faller i smak!

Mvh:
Gunleik

 

------------------------------------ 

http://www.godtnorsk.net

http://blog.gunleik.com

http://hiddenlust.net

@ Saatchi & Saatchi:

 

https://www.saatchiart.com/account/artworks/702736

 
 

#godtnorsk - 03







Bare å dele! :)

 

Kom gjerne med innspill og inspirasjon til nye filmer!
Ettersom vi har tenkt å lage en hel serie av disse filmene, og ikke har statsfinansiering av norgesreklamen, tar vi gjerne mot økonomiske bidrag slik at vi kan sette av tid og resurser til nye filmer om Norske Verdier.

http://www.godtnorsk.net

http://blog.gunleik.com

http://hiddenlust.net

@ Saatchi & Saatchi:

 

https://www.saatchiart.com/account/artworks/702736

 
 

#godtnorsk - 02






Kom gjerne med innspill og inspirasjon til nye filmer!
Ettersom vi har tenkt å lage en hel serie av disse filmene, og ikke har statsfinansiering av norgesreklamen, tar vi gjerne mot økonomiske bidrag slik at vi kan sette av tid og resurser til nye filmer om Norske Verdier.

http://www.godtnorsk.net

http://blog.gunleik.com

http://hiddenlust.net

@ Saatchi & Saatchi:

 

https://www.saatchiart.com/account/artworks/702736

 

Get shoot med Kolonihaven og Schærven

#godtnorsk

#kolonihavenfoto

Sitter og leker med kolonihaven om dagen...

 

 


Mvh:

Gunleik

 

---

http://blog.gunleik.com

http://hiddenlust.net

@ Saatchi & Saatchi:

https://www.saatchiart.com/account/artworks/702736

 

På jobben

I påvente av slikkeligere oppdateringer.

 

Mvh:

Gunleik

 

---

http://blog.gunleik.com

http://hiddenlust.net

@ Saatchi & Saatchi:

https://www.saatchiart.com/account/artworks/702736

100 portretter - Ny jobb og sommertilbud!

Jeg har nylig blitt en del av fotograf-fellesskapet Kolonihaven Fotografbyrå.
Og feirer med et sommertilbud! 

 

100 portretter!



Og jeg leker litt med tanken rundt "levende stills" til bannere og portretter.
Liker tanken på den blandede formen.



Og etter som jeg jobber med RED Epic og Dragon, er det teknisk ganske greit å gjøre slike kombo-jobber.

Men så er det det å dra ut proppen og komme i gang!

Gjerne barn også:

Jeg gjør vanligvis ikke så veldig glam'ete ting, men det meste er morsomt. Si hva du ønsker deg!

Sjekk mer av mine bilder her.

Så tenkte jeg at en bra måte å få dette i gang hadde vært å ta 100 portretter, så her er dealen

1,5 time i eller utenfor studio med meg.

Du får:
10 bilder å velge mellom, ett av dem høyoppløselig
Et 10-20 sekunder langt "filmportrett" med deg. Ikke lyd.
Evt et web-banner (hvordan du integrerer det i siden din må du løse selv) 

Eksempel på banner-idé:



 

1 høykvalitets trykk opp til A4 størrelse av det bildet du velger.

Normalpris for dette ville vært 5.000,- + mva.

Men her er jeg har lyst til å prøve å etablere bruk av levende portretter og bannere.

You gotta give some to get some :)

1-10 får 60% rabatt:       (2.500,- ink mva)

11-20 får 50% rabatt:    (3.125,- ink mva)

21-40 får 40% rabatt     (3.750,- ink mva)

41-60 får 30% rabatt     (4.375,- ink mva)

61-100 får 20% rabatt  (5.000,- ink mva)

Jeg har lyst på å ha lov til å kunne vise frem bildene/filmene i min egen portfolio.
men det er selvsagt helt greit å reservere seg mot det.
Mht barn, er ikke dette et spørsmål. 

Hovedsakelig så gjør jeg location-bilder, og om du ønsker det, er det helt topp.
MUA er mulig, men det forutsetter at jeg får satt sammen 3 shoots i rekkefølge. Det vil bli en merpris på 500 pr session.

Det er noen begrensninger:
Tilbudet er gyldig til 6. Juni eller "så langt lageret rekker", og shooten skal fortrinnsvis gjennomføres før 1. Juli.
Du får selvsagt faktura, men oppgjør gjøres fortløpende, om ikke annet avtales.
Om du representerer et firma og kommer med 5 eller flere, får dere ytterlig 20% på de rabatterte prisene. Kvantumsrabatt! 
Om du har spesielle ønsker, er det viktig at vi snakker om dem på forhånd. 
men jeg er alltid åpen for ideer og referanser. 

Alle reise og evt diettkostnader ifb reise for å ta bilder, vil bli dekket av deg.
Det påløper ikke reise/diettkostnader for oppdrag i Oslo sentrum.

Shootene kan i prinsippet foregå "når som helst" på døgnet.

Kontakt meg på:
gunleikgroven@gmail.com eller 9666 2111 for nærmere avtale. 

Eller legg meg til på Facebook...

 

Og ikke nøl med å dele dette innlegget eller sende dette til venner om du kjenner noen som har bruk for bilder.

Mvh:

Gunleik

 

---

http://blog.gunleik.com

http://hiddenlust.net

@ Saatchi & Saatchi:

https://www.saatchiart.com/account/artworks/702736

MEr sinne :)

Bonus

Mer Wolf




 

Bare for å holde på "ett bilde om dagen" konseptet.

 

Liker disse ganske godt.

 

Gunleik

---

http://blog.gunleik.com

http://hiddenlust.net

@ Saatchi & Saatchi:

 

Anger management - Wolf magazine

 

I fjor ble jeg spurt av redaktøren i Wolf Magazine om jeg kunne lage en feature for dem.
En stills/video combo som er det de driver med. Film for web, stills for print.

Jeg gjorde et par forsøk som vel er mer studier enn noe annet, men jeg tenker det kan være greit å få dem ferdige.

Her er et still fra den første.

 

Wolf-relaterte ting kommer jeg til å legge ut her.

 

Gunleik

---

http://blog.gunleik.com

http://hiddenlust.net

@ Saatchi & Saatchi:

 

Selvmord IV - Førstelinjekontakten - Hvordan identifisere den usynlige?




Jeg har tenkt en del på hvordan jeg skal skrive neste innlegg i denne serien.
Jeg tror at et viktig problem er førstelinjekontakten for folk i krise og pårørende og stor mangel på kompetanse i mottaks-leddet.
Og det er jo litt kinkig.

Ofte mener jeg å se at temaer der man kritiserer systemer ender i én av tre kategorier:

1.
Private historier om skyldfordeling mellom en sterk og en svak part der hele problematikken blir personfokusert.
"Jeg opplevde xxx", og "Så sa hun eller han yyy", og dette førte til zzz.
Og i denne sammenhengen er det mer enn forståelig. Det er voldsomme personlige historier for de som er innvolvert.
Det mest logiske utfallet - om noe - av slike historier er er rettssaker der saksbehandlere blir ansvarliggjort og anklageren enten får medhold eller taper. 
Om de det gjelder da overlever situasjonen de har vært i.
"J'accuse ...!" 

I enkelte sammenhenger, kanskje nyttig nok, men det lager neppe mye forståelse for problemene der forståelsen er nødvendig.

2.
Det konkluderes med at  systemet er råttent, og det bør avskaffes.

3. 
Man slår fast at systemet og de som jobber i det har gode intensjoner, og derfor fungerer systemet nødvendigvis godt.

 

Det jeg ønsker å belyse er at:
Jeg setter pris på at vi har et slags system på plass, jeg tror de fleste saksbehandlere er normale, gjerne overarbeidede mennesker som ser så mye ulykke på en dag at det er vanskelig å ta inn over seg, og jeg tror på folks gode hensikter. Jeg tror ikke at det er umulig at det finnes "NAVere" og folk som greier å manipulere systemet og kanskje til og med at enkelte ser på det som en god overlevelses-strategi. Og jeg tror det er mulig å se at systemet i noen grad oppfordrer til det. Og jeg skjønner at kontorer er avhengige av god statistikk for at de skal se ut som de gjør en god jobb, og at det gjøres uendelig mange valg på en arbeidsdag som påvirker de man velger for.

Alt dette forstår jeg og aksepterer jeg. 

Jeg tror likevel det er sannsynlig at det mangler en del kompetanse i førstelinjeleddet  rundt det å identifisere folk i reell krise og at det kanskje ikke er rutiner for å forhindre at kriser eskalerer til folk passer inn i et "uførebilde", og å identifisere resurser og svakheter rundt en klient/pasient før han eller hun passer skjemaer man har modeller for.
Og jeg tror at det kan være et totalt sett forsterkende problem. Også på selvmordsstatistikken. 

Og med det som en slags innledning, tror jeg det går å komme i gang... :) 

 

Det ser ut til å være en del like erfaringer i det å møte førstelinjekontakten i mine egne erfaringer, i det jeg har opplevd på jobb som dokumentarist, det jeg har opplevd som pårørende og det jeg får tilsendt av historier og kommentarer fra andre med erfaringer med "systemet". Her definert som både NAV og helsetjenesten.

Og det tror jeg kan være verdt litt fokus...
Jeg tror mye handler om kunnskap.  Eller mangel på kunnskap.

Slik det kan synes, virker det som identifiseringen av folk i krise og deres pårørende og deres eventuelle hjelpebehov, er litt etter samme mal som man identifiserte hekser under inkvisisjonen.
Binde dem opp i lenker, og kaste dem i havet.
Om du flyter, er du en heks.
Om du synker er du tilgitt som et vanlig menneske. 

Og videre:
Om de skulle synke, har man en konkret akutt livreddende tiltaksplan og med litt hell, lykkes man idet.

Litt brutalt, kan det se ut som man ønsker at pasienten skal komme inn i et "passende mønster for folk i krise", før de får hjelp.
Og dit tror jeg mange ikke ønsker å gå. Da ser de på selvmordet som et bedre alternativ, enten de sliter med personlighetsforstyrrelser eller personlige kriser.

Tore Tønne eksemplet illustrerer i grunnen godt dette poenget.
Jeg tviler rett og slett på at han ville blitt møtt som troverdig om han hadde oppsøkt NAV. Og jeg kjenner ikke mannen, men forestill deg å ta kontakt, enten på døra eller per telefon slik kontaktflaten er i dag i en akutt situasjon.

"Er du arbeidsgiver, tast 5" :) eller hva det er.

Det er opplagt at han hadde behov for hjelp. Og ikke evnet å finne den. 

Om den antagelsen holder vann, tror jeg det er et poeng å se litt på hvordan førstelinjekontakten og hjelpen fungerer for den som tar kontakt.




Jeg tillater meg å sakse fra to tilbakemeldinger jeg har fått:

"Angående dette som har med behandling og hjelp å gjøre:
I 1998 (tror jeg), kom det et NOU hvor det var fokusert på at det psykiatriske helsevesenet måtte innse at "Pasienten vet alltid mer om sine problemer enn det legen gjør". Jeg tror at mye av problemet med det i å få hjelp mår man oppsøker hjelpen er at leger ofte gjør en vurdering av alle de tingene ved en person som er urelevante for selve problemet, men som er mest synlige, før de (om de i det hele tatt) gjør en vurdering av problemet.

Mange (ja, jeg har inngående kjennskap til dette) har opplevd å komme til legevakt o.l. og fortvilt ropt pm hjelp grunnet meget selvdestruktive tanker, hvor leger har svart slike ting som: "Du som er så pen, kan ikke ha problemer" eller "Du virker så intelligent og artikulerer deg så godt, at du helt sikkert klarer deg fram til du skal til fastlegen din".

Dermed har man dette med de andre kvalitetene. Når man har står frem i det offentlige rom med psykiske vansker, opplever mange at deres andre kvaliteter blir usynlige - og de kun bedømmes ut fra ordet "psykisk syk". Men, i kontakt med helsevesen kan man oppleve det motsatte; at de andre kvalitetene overskygger det faktum at de aller fleste har begge deler. Ja, det går faktisk an å være intelligent og samtidig ha det vanskelig. Det går an å være pen, og likevel slite. Og omvendt. Det ene utelukker ikke det andre. "

Og videre:
"For mange år siden prøvde jeg ut en ny strategi da jeg trengte hjelp. Istedenfor å si til legevakta at "Jeg vil ta livet mitt" - noe som alltid og uten unntak resulterte i at jeg fikk et klapp på skulderen og "Jaja, det går nok bra" og avvisning - forsøkte jeg en gang å si "Jeg har tatt livet mitt" der jeg satt smilende foran legen, velkledd og uten noen synlige problemer i det hele tatt... Jeg ble lagt inn på flekken... Hehehehe"


 Fra en annen:
"Jeg er enig i at det finnes alt for lite lavterskel tilbud, før innleggelse på sengeposter er det egentlig bare to ting de undersøker: er du i psykose? Eller har du konkrete planer om å ta ditt eget liv? Hvis svaret er nei så kan du glemme å få noen slags form for akutthjelp. Det er helt feil at man ikke kan ha det uutholdelig smertefullt uten å tenke på døden. Ofte har jeg funnet meg selv i en situasjon hvor ting har vært så tungt at jeg ikke har orket tanken på å sitte alene i et eneste minutt til, i disse situasjonene har jeg vært tvungen til å overdrive for å få. den hj helpen jeg desperat skrek etter. Over til noe annet, det er ikke slik at man blir forkastet det øyeblikket man står frem som psykisk syk, faktisk så er det ingen lett prosess og søke arbeidsavklaring. De aller fleste vil at mennesker skal fungere i em jobb uansett... I dag er det faktisk vanskelig å bli akseptert som syk selvom du står frem, ofte blir man ikke trodd, eller så tenker de som jobber i helsevesenet at det ikke er så alvorlig. "




Og fra en pårørende har jeg en veldig velskrevet historie om å bli ignorert i alle ledd, selv der det helt opplagt er selvmordsfare på grunn av historikk.
Jeg håper at det som jeg ble tilsendt vil bli publisert. Jeg tror det er en viktig historie.

Selv har jeg erfaringer både som pårørende, i akutt krise, men i en tilstand der jeg ikke hadde mye innsikt om psykiatri, diagnoser, navigering i hjelpeapparatet og noe særlig annen kunnskap enn at "alle har da opp- og nedturer". Jeg skal skrive noe om egne erfaringer, men det er vanskelig å finne en god måte å gjøre det.

Som dokumentarist og av egen erfaring, har jeg sett hvordan klienter, kontakter og søknader ikke blir registrert, siden de likevel skal avvises. Og jeg har hørt mange historier om slik praksis. Tilstrekkelig til at jeg har begynt å tenke at dette kan være en systematisk praksis for å forbedre behandlingsstatistikken hos NAV og helseforetak. 
Jeg skal ikke påstå med sikkerhet at det er slik, men det skjer likevel i så mange tilfeller at det er verdt å se på praksisen rundt registreringen av kontakt med folk i krise og deres pårørende. Om det stemmer, gir statistikken et galt bilde av "hvorfor hadde vi ingen indikatorer".

Jeg kan tenke meg at mange IKKE ønsker å innvolvere pårørende i første omgang, om du f. eks. er suicidal.
Av redsel for å miste dem.

For hva er vel poenget med å elske noen som likevel vil dø?
Det er på en måte bortkastet, ikke sant?

Logikken er uimotsigelig.
Man ønsker ikke å være en belastning for eller skremme vekk dem man elsker, og derfor så forteller man ikke hvordan det egentlig er. 

Om man får en kreftdiagnose eller et innfarkt, er det ingen som tror at pårørende uten videre er kvalifisert til å være noe annet enn pårørende.
Jeg tror det er viktig å huske at det samme gjelder ved psykiske kriser. Man blir ikke psykolog av å være sammen med en schizofren... :)




Å forvente og basere seg på at pårørende skal "rise to the occation", er ganske skummelt.


Livskriser inntreffer gjerne i store endringer.
Å se for seg at en høygravid skal kunne ta seg av en suicidal og samtidig ta vare på andre barn og hverdag uten ekstern hjelp, eller at pårørende uten videre skal kunne ha inngående kjenskap til en diagnose eller et depresjonsforløp og samtidig holde resten av  sin verden på plass, er ganske brutalt. Og ofte ikke sannsynlig. 

Det er viktig å innvolvere pårørende, men å legge det sosiale og praktiske behandlingsansvar på en så lite homogen og langt fra profesjonell gruppe som "pårørende" jo er, gir i alle fall en del praktiske problemer.

Av alle disse grunnene, tror jeg det er viktig å se på førstelinjekontaket med behandlingsaparatet og komme i en slags samtale om denne.

 


Akkurat nå, tror jeg at jeg bare ber om historier. Og kanskje muligheten til å publisere hele eller utdrag av enkelte av de fortellingene som måtte komme.

Det ser ut som at man prøver å identifisere folk i krise ut fra vanlige "vinner eller taper" kriterier, og jeg tror at det kan føre ganske galt hen.
Problemet er jo nettopp at man ikke kan "se" en som er psykisk syk. Men det finnes kanskje andre indikatorer.

 





Jeg vil gjerne ha innspill fra folk i behandlingsapparatet også.

Jeg ser ingen annen måte å komme videre med det jeg tror er et problem, enn at man i alle fall først snakker om det fra sine forskjellige ståsteder.

 

mvh:
Gunleik Groven

 

Dette er det 4. innlegget i en serie om selvmord, her er de andre

Selvmord I - Innledning
Selvmord II - det ærefulle selvdrap
Selvmord II - "Psykisk syk" angst og åpenhet
 

---
http://blog.gunleik.com
http://hiddenlust.net

@ Saatchi & Saatchi:

https://www.saatchiart.com/account/artworks/702736 

MDG

Liker?

 

Bare å dele...

 

 

G

---

http://blog.gunleik.com
http://hiddenlust.net

@ Saatchi & Saatchi:

https://www.saatchiart.com/account/artworks/702736 

 

Selvmord III - "Psykisk syk", angst og om det å stå frem - for ofte så er det ikke så farlig.




"Psykisk syk". Det er et betent begrep.

Begrepet dekker en rekke kliniske og mentale tilstander og en gruppe mennesker som spenner fra toppledere og statsministere til mennesker uten nettverk og egen evne, materielt eller mentalt - til å ta seg av seg selv. Det behøver ikke være en permanent tilstand, og det kan være det.

Det settes likevel gjerne likhetstegn mellom det å være psykisk syk, og det å være generelt dysfunksjonell, på tross av at vi "alle vet" at mange mennesker vi beundrer, har vist seg å ha varierende grader av psykiske problemer av forskjellig art. Kliniske og ikke-kliniske.
Gruppen er like homogen og skremmende som "Nordmann med fremmedkulturell bakgrunn". Og begrepet er like presist.

Når det gjelder andre sykdommer, er vi mer presise. Vi makter f. eks. å skille mellom føflekk-kreft, lunge-kreft, endetarms-kreft, brystkreft og prostatakreft. Og på tross av at jeg ikke er noen kliniker, har jeg en forestilling om at behandlingsformen er ulik, selv om alt er forskjellige kreftformer.

Når jeg tenker på en som er psykisk syk, tenker jeg automatisk på Prozac og litt sløve mennesker eller skruller som tror de er andre enn den de er.
Dette på tross av jeg vet svært godt at det ikke nødvendigvis er en slik sammenheng.

Jeg har ingen automatikk i hvordan jeg vurderer funksjonsnivået til en som har kreft.
Når det gjelder en som er "psykisk syk" eller "sliter".
Det er vagt, skremmende og uforutsigbart. Vi liker det ikke. Det er belastende. Også på områder som ikke følger av lidelsen.

Et spørsmål som blir reist i Aftenpostens artikler er blandt annet: Hvorfor plukker vi det ikke opp? Og hvorfor står ikke folk frem?
Og jeg tror at svaret til dels kan være: Fordi det er en større belastning å stå frem og bli stemplet som ubrukelig, enn å slite med sitt så lenge det funker og få beholde funksjonen som samfunnsnyttig og kanskje til og med resurssterk på sine områder. 

Man kan oppleve at man blir satt i bås med grupper man ikke ønsker å sammenligne seg med og grupper man ikke føler man har noen tilknytning til.
Å stå frem, kan virke som en måte å sikte seg inn på et liv som sosialklient eller uføretrygded. Og dit tror jeg det er mange som egentlig ikke ønsker å komme.
Mange frykter at de blir fratatt retten til å bli sett på som noe mer enn "psykisk syk" om de står frem. Og lidelser som fobier kan være så snurrige og "teite" at de ikke engang er troverdige.



 

Om man hadde begynt å se på psykiske lidelser mer som et handicap enn en sosialt diskvalifiserende tilstand, tror jeg mye kunne endret seg.

Variasjonen i funksjonsgrad og symptomer er så stor at det å avskrive alle med psykiske lidelser, blir en ganske forsterkende mekanikk i forhold til f. eks. selvmordstematikken. I tillegg er det samfunnsøkonomisk teit. Det er dyrt å fø på mennesker og dumt å ta fra folk arbeidsevnen og ikke ta imot de bidragene de kan komme med.

Reaksjonene bunner vel først og fremst i mangel på kunnskap, og hemmelighetskremmeriet i seg selv.
Vi ser skjeldent  åpen og erkjent psykisk lidelse før "det er for sent". Vi blir ikke kjent med det før tilstanden har blitt så alvorlig at den ikke lar seg skjule.
Hemmeligholdet forsterker altså oppfatningen av hva det innebærer å være psykisk syk fordi de vi får se, er så dårlige at det blir skremmende.

Den andre har med hjelpeapparatet å gjøre, og dette skal jeg komme tilbake til. Men det kan være ganske vanskelig å bli hørt, selv om man har kommet til den erkjennelsen at noe er galt. Om man ikke har midler til privat behandling, kan det ta lang tid å bli trodd, og uansett får man ikke behandling før det har løpt så lang tid at det som kanskje kunne blitt en bulk, kan ha fått utvikle seg til en katastrofe.

Du får ikke hjelp av det offentlige før du erkjenner deg selv som suicidal. Og det er en erkjennelse man gjerne ikke vil gjøre for seg selv. Langt mindre familie og venner. Og ofte tror jeg ikke folk nødvendigvis var suicidale selvskadere i utgangspunktet. Likevel er det er først når du oppfyller dette kriteriet du har en udiskutabel rett på hjelp.
Da er gjerne så mye rundt deg ødelagt at det kan føles som det nesten ikke er noe poeng i å prøve å få hjelp lenger.
Forigjen  å ta parallellen til kreft:
Det hadde vært som om du ikke hadde rett på behandling før tilstanden var definert som terminal.
De fleste ville være enige om at det er lovlig sent.

Når det gjelder mental helse, har vi ikke noe opplagt lavterskeltilbud for å behandle "mindre kutt og skader med fare for innfeksjon".




Psykiske lidelser er skremmende, fordi de ikke er rasjonelle. Selv der det kan være rasjonelle sammenhenger mellom lidelse og resultat.
Og den som lider av dem kan godt være klar over at lidelsen i seg selv ikke er rasjonell og på tross av lidelsen likevel i hovedsak handle rasjonelt. Innrette seg slik at man i all hovedsak blir symptomfri.
En psykisk lidelse, er ikke nødvendigvis i alle sammenhnger en "lidelse", før den blir en dominerende del av ens liv. 
Ingen ønsker å skremme bort den og de man elsker og har og tar ansvar for i det daglige.  Eller lage problemer på arbeidsplassen eller ikke å få utføre de arbeidsoppgavenene og være i det arbeidsmiljøet og i de sosiale settingene man har som seg selv, ikke som "syk". Settinger som kanskje kan være "friplassen" fra negativt fokus.

Tilbake til sammenligningen med "normale" Handicap.
En hovedforskjell er at "det ikke synes", og det gjør det vanskeligere å akseptere at noe man ikke kan "skjerpe seg fra" er galt.

Om et menneske mister benene, gjør det ikke at han eller hun ikke kan fungere som revisor, eie hus og ha familie.
Det kan være utfordrende å klatre i fjell, og nettopp derfor velger noen å gjøre dette. Men å stille som en generell betingelse for aksept som et nyttig menneske at man har klatret Mount Everest uten ben...
De fleste vil være enige om at det er urimelig. 

Om jeg skal tro det jeg leser, er angst, fobier og depresjon de mest utbredte lidelsene. Depresjon kan ofte (slettes ikke alltid, men likevel ofte) være et resultat av andre tilstander når tilstanden får en avgjørende negativ innvirkning på livet ditt og dette er ting du ikke makter å "skjerpe deg" fra eller finner andre som kan hjelpe deg med. Resultatet kan være fatalt, men lidelsen i seg selv behøver ikke være så alvorlig. Dette er noe vi ofte ikke tenker på. En tilstand behøver faktisk ikke å være alvorlig isolert sett.
Igjen: Jeg sier ikke at "alle psykiske lidelser" ikke er alvorlige, men at det i noen tilfeller kan være mindre lidelser eller "funksjonssvikt/handicap" som forværrer tilstanden til den blir alvorlig, om man ikke får hjelp med den. Men har man ikke resurser til å delegere vekk problemet eller kjøpe profesjonell hjelp, kan det som i utgangspunktet er en liten og gjerne skambefengt funksjonsfeil få utvikle seg til et suicidalt problem.




Jeg har hatt en runde med psykologer i forbindelse med det som kan kalles en depressiv reaksjon, og det beste rådet jeg fikk var:
Gjør det som gjør deg glad. Ikke gjør det som gjør deg trist.

Et enkelt og godt råd som løser det meste. Om det lar seg følge. 

Og som ikke gjør meg ute av stand til å være pappa, ta bilder, jobbe, undervise, kjøre etc.

Vi har en ide om at man skal konfrontere sine spøkelser. Klatre opp Mount Everest om man ikke har ben, leke med edderkopper om man har araknofobi.
Og for alt jeg vet, kan det være den rette måten for enkelte, og særlig om de ikke står alene med det å skulle overvinne en angst eller fobi.

For andre, kan det være enklere å unngå det som gjør en deprimert, om det er ting som er unngåelige, enten ved hjelp av andre eller fordi det ikke påvirker dagliglivet, så blir man ikke deprimert, da.

Jeg har en venn som må tørke av stolseter før han setter seg, helst går på rerstaurant med eget bestikk og vasker seg på hendene etter å ha tatt folk i hånden.
Det diskvalifiserer ham ikke som far og oppfinner. Det bare gjør enkelte situasjoner vanskelige, så han søker å unngå dem. Eller løser dem. Med eget bestikk.

Andre har magiske datoer og kan bare gå på annenhver brosten.

Oddities som ikke kvalifiserer for akutt innleggelse. Man kan leve med det.
Jeg kjenner folk som lever godt med mye tyngre diagnoser enn disse eksemplene. 

Selv folk med psykiske avvik, ønsker ikke å fokusere alt på de negative tingene i livet.
"Tenk positivt" er et rådende mantra.
Og det er vanskelig å forklare at det ikke er noe i veien for å kunne ha det godt under en kritisk depresjon. Det henger ikke på greip. 

Men slike tilstander kan bli alvorlige om det ikke finnes løsninger på de tingene man har angst eller fobi for. Og slik sett kan det som i utgangspunktet bare er en særhet få utvikle seg til en tung depresjon, om man ikke får hjelp av ett eller annet slag. Enten ved at man delegerer bort det man har angst for, unngår det, eller får hjelp til å løse det slik at angst-tilstanden forsvinner.

Tilstander er ikke  "lidelser" før de blir akkurat det, og når de først har fått utvikle seg til en lidelse og man kanskje ikke greier å skjule tilstanden lenger og man skjønner at man må få hjelp, så settes det i gang en prosess som kan oppleves som og som faktisk også kan være ganske destruktiv for "resten av livet". Fordi man blir sett ut fra at man er "psykisk syk", mens selve lidelsen kanskje i utgangspunktet var at det var enkelte dagligdagse ting man ikke mestret. Da kan tilstanden ha blitt så alvorlig at man får behandling for symptomene, ikke det som forårsaket dem.

Det settes også gjerne likhetstegn mellom det å ha en angstlidelse og det å være "redd for alt". Og sosial angst.
Kort sagt: Det er ofte ikke tilfelle.

Men symptomene, om de får utvikle seg til en suicidal depresjon, kan synes ganske altomfattende.
Og likevel er det mulig å ha svært gode perioder, selv midt i en depresjon. Ikke alltid, men det er mulig.
Og akkurat det, som mange andre ting "passer ikke" med folks oppfattelse av en depressiv tilstand. 
Den syke passer ikke inn i bildet vi har av en som har problemer.
Forvirrende...

 

En annen setning jeg husker fra møtene med psykologer er:
Folk har stort sett ganske god greie på hva det er som gjør dem dårlige, om de ikke lider av kliniske tilstander eller av personlighetsforstyrrelser.

Om dette stemmer, tror jeg det er en viktig ting  å huske på også for hjelpeapparat og pårørende.

Det kan være en på alle måter dyr løsning å sette folk på medisinering, ta fra mennesker arbeidsmuligheter og avskrive folk, om lidelsen kanskje består i noe så enkelt og daglidags som at man er redd for skjemaer på papir. Men det kan være et problem som fører med seg en del praktiske utfordringer og hendelsesforløp som kan bli ganske deprimerende og i siste instans trigge selvmordstanker og suicidal adferd.

Samfunnsøkonomisk er Altinn.no eller hjelp med selvangivelsen en bedre løsning, tror jeg. :)

Om vi kan finne måter å ikke krise-maksimere marginale lidelser og ikke å avskrive folk med psykiske tilstander fra andre områder enn der de ikke fungerer, tror jeg vi hadde sett langt færre depressive reaksjoner.
Og selvmord.

Jeg tror det er viktig å skille litt:
Det er ikke en psykisk lidelse å være fattig, men det kan føre til det.
Det er ikke en psykisk lidelse å bli skilt eller på andre måter miste folk man er glad i, men det kan føre til det.
Det er ikke en psykisk lidelse å miste sitt omdømme, men det kan føre til det
Det er ikke en psykisk lidelse å ha avhegighetstendenser, men det kan føre til det (Gambling ser vi jo ofte opp til, så lenge folk ikke spiller seg fra gård og grunn...)
Det er ikke nødvendigvis en psykisk lidelse å ha angst eller fobi, men det kan føre til det.
Det er ikke nødvendigvis en psykisk lidelse å ha symptomer på handlingsmønstre som er identifiserbare i psykiske lidelser, men de kan føre til det 

Listen kunne fortsatt.
Noe av det problematiske med mange av de kjente triggerene til depressive lidelser er at de ikke er akseptable, og ofte er tilstanden objektivt sett selvforskyldt.
Tanken om at: Hvorfor skal jeg plage andre med dette når jeg bare kunne ha gjort noe med det selv, er nok ganske sterk. 

Samfunnet vårt belønner oss for å holde problemer skjult. "Vi" liker ikke problemer. Selv om de fleste har dem. "Vi" liker suksess og vellykkethet.
Suksess er tillitsskapende, problemer er det ikke.

Vi liker at Petter Northug går fort på ski. Så til de grader at vi ikke tenker oss at han kan kjøre i fylla og går i nasjonalt sjokk når han gjør det likevel.
VI identifiserer suksess som en "hel ting". Og har liten aksept for at folk kan være både resurssterke og resurssvake.

Det er ikke noen motsetning mellom å greie å bygge opp bedrifter, lede land, skrive flott musikk, gjøre gode handlinger, engasjere masse mennesker, være en samfunnsresurs eller bare rett og slett skjøte jobben og familien og å ha psykiske eller andre irrasjonelle lidelser eller trekk.
Historisk sett: Snarere tvert imot.

Men da passer man ikke lenger inn i den sosiale formelen.
Det er stor forskjell på hvordan man risikerer å bli definert, om man står frem.



Når en på alle måter resurssterk, sukssessrik og vellykket (sett utenfra) mann som Tore Tønne velger å ta sitt eget liv frem for "å stå frem som en som sliter med suicidale tanker", er det en grei illustrasjon på det fallet mange frykter, ved å stå frem. Og om man ikke gjør alvor av det, blir det bare en "trussel for å få fred".

Og det tror jeg er en viktig grunn til at vi ikke får vite noe "før det er for sent", når resurssterke mennesker tar livet av seg.

Jeg vet ingen annen måte å komme i inngrep med det problemet at mange er skjult og til dels svært syke, enn at man begynner å akseptere paradoksale tilstander, og åpner for å også yte "lett" hjelp, før ting har fått utvikle seg til et "tungt" problem. 

Men veien dit er lang.
Homofilieksemplet gir nok en gang håp. 
Det samme gjør det at Bondevik fikk fortsette som statsminister og resursperson etter en depressiv hendelse.
 

Gunleik Groven

 

dette er det 3. innlegget i en serie.
De to foregående er her:
Selvmord I - Innledning
Selvmord II - Det ærefulle selvmord    
Selvmord IV - Hva Hva kan gjøres med førstelinjekontakten? 

---

http://blog.gunleik.com
Http://hiddenlust.net 

Selvmord II - Det ærefulle selvdrap



Dette er del II i en serie med tanker rundt selvmord. Del I er her.

 

Årsaken til at jeg har ønsket å innvolvere meg i denne debatten, er at jeg har barn.
Og det er den samme årsaken til at jeg så langt har latt være.

Som barn var jeg utsatt for mobbing i perioder, uten at jeg vil definere meg selv som mobbeoffer av den grunn. Noe  av det var relatert til valg mine foreldre gjorde.
Jeg er oppmerksom på det problemet.
Jeg har ikke et ønske om å gjøre valg som utsetter mine barn for problemer.

Og samtidig er jeg ganske sikker på at mine foreldre hverken skjønte eller kjente til at jeg planla å ta livet av meg da jeg var 7.
I retrospekt er det heller ikke veldig forståelig for meg selv. Men logikken var enkel:
Jeg følte at jeg var i en håpløs og umulig situasjon jeg ikke hadde styring over, og at det å gjøre noe "annet" med situasjonen ville føre til så store ulemper og umuligheter for de jeg var glad i, at jeg oppfattet dem som utenkelige, ulovlige og umulige. Altså ble selvmord en utvei. Mest som en fantasi, men likevel. Jeg visste at jeg kunne dø og jeg tenkte at det ville løse det meste av de problemene jeg så.

Jeg sparte til og kjøpte et pengeskrin med min egen helt private nøkkel.
Deretter gikk jeg ned i skolens kjeller og stjal amoniakk fra vaskerommet. I flere omganger. Tappet litt og litt på tomme glass hjemmefra, puttet det i ranselen og la flaskene i pengeskrinet. Slik at jeg kunne drikke det, om ting ble for umulige å bære.
Valget av selvmordsform var neppe spesielt behagelig eller i ettertid sett: særlig gjennomtenkt, men jeg kjente til at et barn hadde dødd av skadene ved å drikke amoniakk. Jeg antar det var logikken bak valget. Det var prøvd og tilgjengelig.

Det interessante er at ved å ha kunnskapen om at jeg hadde den bakveien (i tillegg til skulking og å forsvinne på andre måter) kom jeg meg gjennom dagene.
Litt ironisk sagt, tok jeg ikke livet av meg fordi jeg skjønte at jeg kunne.

Jeg er egentlig ikke så interessert i å diskutere årsakene til at det ble slik. Ensomhet og mangel på tilhørlighet er i grunnen greie nok stikkord. Og det endret seg. Jeg fikk det fint der vi bodde til slutt.
Jeg tror ikke jeg hadde noen spesielt vanskelig barndom der jeg vokste opp. Det gikk over. Og det er også en viktig lærdom.

Men akkurat det å vite at en 7-åring kan gå alvorlig inn i denne typen tankerekker og "ta ansvar for sin egen situasjon" med denne formen for logikk, gjør at jeg tenker at den debatten som er blitt reist er viktig å bidra til likevel.

Jeg tror hverken jeg selv eller noen rundt meg så på meg som et typisk "mobbeoffer". Jeg var aktiv i mange sammenhenger, lekte i gaten og var ikke uten sosial kontakt. Jeg var skolesterk og heller under- enn overstimulert i skolesammenheng. Foreldrene mine drakk ikke, jeg var ikke utsatt for overgrep hjemme eller i de sammenhngene jeg oppholdt meg og begge mine foreldre hadde forholdsvis vellykkede karrierer. Det var rett og slett ingen "typiske" indikatorer for at jeg skulle se på selvmord som en logisk utvei.

På tross av alt det objektivt gode, opplevde jeg likevel tilværelsen som ubegripelig og ensom og så ingen gode måter å komme ut av den situasjonen. Og jeg opplevde situasjonen som i stor grad selvforskyldt. Og det er til og med ikke utenkelig at den var det. Jeg har alltid hatt en grad av arroganse i meg. Det er ikke alltid like sjarmerende.
Men kort sagt: "Det å vite at jeg kunne dø, var det som ga meg frihet til å leve".
Ganske skremmende fra en 7-åring. Ikke tanker, ansvarstagende og rasjonaler jeg i alle fall ønsker at barn skal bale med. 

Jeg tror likevel at om jeg kunne tenke i slike baner, er det mange som kan det. Uten at de nødvendigvis hører hjemme i gruppen som klinisk sett er "psykisk syke".
Jeg har et ønske om at denne typen ensomhet og rasjonale skal kunne snakkes om og kanskje plukkes opp, når den intreffer hos barn og voksne. Det hadde vært ønskelig og kanskje i noen grad preventivt.

 Og med dette som innledning, kommer jeg endelig frem til temaet:




Hvordan ser vi på selvmord? 

Det blir ofte satt likhetstegn mellom skam, klinisk depresjon eller psykisk syke og selvmord. Og med god grunn.
Men jeg tror det er en forenkling å bare se der. Begrepene er i beste fall vage og uhåndterlige.
Om det skal være noen ting å hente i en debatt, bør den søke å være oppklarende. Poenget med disse skribleriene er å prøve å være de-mystifiserende på områder jeg tenker at jeg kan bidra. Og så håper jeg at andre kan bidra på andre områder og med andre vinklinger. Mitt erfaringsgrunnlag er relativt spinkelt.

Jeg tror et godt sted å begynne å se etter noen forklaringer er i det sosialt aksepterte selvmordet eller:


"Det ærefulle selvdrap"
Umiddelbart virker kanskje den tanken lite forenlig med slik vi er oppdratt til å tro at vi tenker om selvmord.
Ingen blir gjort mer narr av etter 2. verdenskrig enn Kamikazepilotene som bevisst tok sitt eget liv og ødela eget krigsmateriell for nasjonens og Keiserens skyld eller japanske soldater som begikk sepukku/harakiri når de ble tatt til fange.

Det tilfellet av masseselvmord som gjorde størst inntrykk på meg da jeg vokste opp, var "The Jonestown masacre". Tusen døde på ett døgn. Mennesker tok livet av seg selv og sine barn av årsaker vi ikke har noen som helst sosial aksept for. Ironisk nok ser rasjonalen ut til å ha vært at de gjorde det for å beskytte sitt eget samfunn. Og for å beskytte seg selv fra "en trussel utenfra", utslettet de seg selv.

Den logiske bristen er åpenbar og vi vil gjerne forklare handlingene med galskap/psykiske lidelser, masse-suggesjon og virkelighetsforstyrrelser, men kanskje det er mulig å se på handlingene i et lys som gjør dem skremmende forståelige, selv med bakgrunn i vår egen kultur. Forståelige om enn ikke ønskelige.

Mytene våre er fylt opp med situasjoner der det gjøres likhetstegn mellom selvmord og ære, så lenge selvmordet utføres i en sammenheng vi er oppdratt til å akseptere sosialt og historisk.

Ære er artig. Vi snakker gjerne om absurde æresbegrep og æreshandlinger i andre kulturer. Min påstand er at ære - selv om vi ikke lenger repekterer selve ordet, er en vel så viktig faktor i det norske samfunnet som samfunn jeg har besøkt i midt-østen, nord-afrika og asia. Samfunn med æres-kodekser vi ikke liker å sammenligne oss med. Men det at vi ikke liker å sammenligne oss med dem, betyr ikke at sammenligningene er irrelevante. Vi setter vår ære i andre ting, men det betyr ikke at vi ikke er opptatt av ære, sosial aksept, beundring og konformitet.

Så langt jeg kan komme på, er det hovedsakelig 4 typer selvdrap vi som samfunn har respekt for, to av dem er der det omtales som "å gi sitt liv", i stedet for å "ta sitt liv". Den tredje og fjerde er  grensetilfeller, men i de rette sammenhenger, blir det betraktet som mer ærefullt enn skambelagt og uforståelig.

 

1.   Å ofre seg for venner/samfunn/et større gode/en ærefull sak
2.   Å oppgi sitt eget liv for å beskytte en viktig hemmelighet

Til slutt, de to tidvis vanskelige:
3.    Å gi sitt eget liv fordi man er i veien for andres ve og vel, eller fordi det som følger med en, lager problemer for ens nærmeste eller rett og slett ubehag for samfunnet om man fortsatt er i live.
4.   Sorg eller hevn som forårsaker ens egen død. 

 

Det ironiske med disse eksemplene, er at de er sosialt velfunderte, begrunnede og i mange sammenhenger hyllet og satt pris på, mens "vanlige" eller "små" selvmord utelukkende følges av skyld, forvirring og skam. Ikke desto mindre står de overnevnte fortellingene veldig sterkt i vårt samfunn. Jeg skal diskutere dem enkeltvis.


Ronny ofrer seg for at Harry skal kunne vinne.
 

 1.   Å ofre seg for venner/samfunn/et større gode/en ærefull sak
Dette er den mest "uproblematiske" formen for selvdrap, som ofte hylles i medier og av samfunnet og går tvers gjennom vår kulturs mytologi både for barn og voksne.


Jeg så "Harry Potter og De Vises Sten" sammen med ungene nylig. I den avgjørende kampen - trollmanns-sjakken, ofrer Ronny Wiltersen seg for at Harry skal kunne gjøre trekket som setter Voldermort sjakk-matt. Det er vanskelig å ikke se at dette kommuniserer godt med barn.

Det ærefullet offeret av eget liv står sterkt i nasjonalsangen vår og i de nasjonsbyggende mytene.

Brannmenn som løper inn i brennende hus for å redde liv. Mennesker som hopper ut i iskaldt vann av samme årsak. Soldater som blir satt i eksistensielle valgsituasjoner der avveiningen står mellom eget liv og gruppens.

Vi hater tanken på selvmordsbombere, men når norske soldater faller (tragisk, men dessverre: forutsigbart nok) i krigslingnende handlinger i ikke-kriger rundt i verden, tas de imot som helter fordi de "døde for oss". Tanken om å gi sitt eget liv for andre står rett og slett ganske sterkt både i samfunnet og i religionen i alle fall jeg er flasket opp på.


James Brady kastet seg foran Ronald Reagan og tok kulene som var ment for presidenten.

Dr Zhivago som setter seg på atombomben og gir sitt liv for å kunne utløse den.
Jesus på korset.
Jeanne D'arc 

Logikken står også sterkt i mange spill og sosiale leker. Å ofre seg selv for de som "er på lag" er en viktig del av vår kulturforståelse.

Jeg er flasket opp på 2. verdenskrigs- og kaldkrigs-historier om helter som bevisst ga sitt eget liv for å få venner eller familie eller nasjonen fri. Tanken om at man kan gi sitt liv for et større gode står sterkt, og logikken er ikke ulik for den det gjelder, enten de dør for saker vi "liker" og mener er "sosialt akseptable", eller de er villige til å dø for saker vi ikke setter pris på eller rent ut forakter. For ikke å spore av diskusjonen skal jeg ikke gå inn på for mange eksempler. Det jeg vil påpeke, er fellesnevneren: Å gi sitt liv for samfunnet man søker å beskytte.
Dette synes å være en svært akseptert form for selvdrap. 

 

2.   Å ta livet av seg for å beskytte en hemmelighet
Denne tanken har mye til felles med den over, men jeg velger å separere dem.
Igjen er jeg flasket opp med agenter som løp rundt med selvmordspiller "i tilfelle de ble tatt" og som var villige til å benytte dem.
Fra diktaturene har vi hørt et utall historier om folk som har tatt sitt eget liv for å beskytte folk på flukt, hemmeligheter de kjenner til og ting "vi respekterer".

Interessant nok blir "fiender" som benytter den samme logikken sett på som fanatiske gærninger, selv om jeg har vanskelig for å se at det er noen stor forskjell i rasjonalen bak handlingen.
Jeg har ikke noe politisk motiv for å påpeke dette. Men vil bare vise at den samme handlingen og det samme tankemønsteret og den samme logikken blir lest helt ulikt ut fra hvilket samfunn/hvilken flokk vi tilhører. Selve handlingen tror jeg er ganske menneskelig. Og en ekstrem konsekvens av "prisen vi må være villige til å betale for å leve i et sivilisert samfunn".

 



 

3. Å ta sitt eget liv fordi man er i veien for andres ve og vel
Mer enn de to andre eksemplene, er dette problematisk. Men det står likevel sterkt og det å ta liv for at man (føler at man) er til hinder for andre er en betent diskusjon. Men logikken i at noen må ofres fordi de har blitt ubehagelige eller i veien og for at andre skal ha det godt eller "utviklingen", står sterkt. Også i vår egen kultur.
Vi liker ikke "daukjøtt". 

Alle kjenner historien om "Gamlingeberget".
Berget der de gamle i et samfunn kunne kaste seg ut og dø, når de var blitt så syke at de var blitt en netto-belastning for samfunnene de levde i.
Tilsvarende løsninger, samt mer asisterte måter å "dø av seg selv på" har stått og står i noen grad sterkt både i nære og fjærne kulturer til vår egen.
Eksempler her blir gjerne betente. Men logikken bak denne typen selvdrap er i de rette sammenhenger akseptert og tidvis sett på som ærerik. 

 I mange av Agatha Christies romaner, lar hun den skyldige gå ut i et eget rom "To do the honorable thing" når han eller hun er avslørt.


 

4. Hevn og sorg
Igjen er disse eksemplene vanskeligere å komme med uten at dette avspores til en politisk diskusjon. Så jeg skal være generell.
Det er vanskelig å se for seg fortellerkunsten uten historier basert på hevnmotiver der helten er villig til og av og til oppnår å ofre sitt eget liv for å oppnå hevn.
Kulturelt står "øye for øye" sterkt. Også når man skal hevne seg på seg selv. 



 

Før jeg går videre i diskusjonen rundt selvmord, er det viktig å understreke at:
Disse innleggene ikke er ute etter å "ta fra oss helter" eller å diskreditere mennesker som har gitt sine liv for saker vi oppfatter som gode.

Det jeg har villet vise i denne delen er at:
Selvmordet står sterkt som en sosialt akseptabel og ofte ønskelig eller forventet handling, gitt at selvmordet passer med de verdiene vi mener er viktige og riktige.

Det jeg vil foreslå at man også ser på i årsaks-sammenhengen, er at det ikke er totalt umulig at mye av den samme logikken kan ligge til grunn for mange selvmord, selv om "vi som samfunn" ikke aksepterer premissene til den suicidale, og derfor foretrekker å se på ham eller henne som "psykisk syk" eller deprimert.



Jeg vil bare stille spørsmålet om det rett og slett er en form for sammenheng mellom kulturelle fenomener og heltedyrkelse på den ene siden, og det å se på selvmord som en løsning i situasjoner der den det gjelder ser situasjonen som tilsvarende paradoksal, ekstrem og uløselig som i eksemplene over.

 Jeg påstår heller ikke at "æres-selvdrapet" er en ukjent problematikk.  Eller at dette er den eneste formen for selvdrap. Tvert imot.
Men siden den er "enkel og håndfast" er det lett å se bort fra det, spesielt når vi ikke har sosial aksept for det den som tar livet av seg har satt sin ære i.
Da er "psykisk syk" og evt anti-depresiva en enklere samfunnserfaring og løsning, enn det å gå inn å se på hvordan logikken oppstår.
Det er paradokser tilknyttet selvmord. Og paradokser kan ikke nødvendigvis løses, men det hjelper lite å se på dem som "ferdig snakka".

Og som homofili-eksemplet, så kan ting endre seg over tid. 
Det er i alle fall færre som opplever at det å være homofil er noe som gjør en til en sosial belastning for seg selv og sin familie nå, enn det var for 30 år siden, da KrF legenden Kåre Kristiansen kunne sitte åpent i debattprogrammer og si at homofile ikke hade livets rett. 

Det er også interesaant at det å ta opp paradokser, fort blir til en diskusjon om skyld-deling. 
Folk er stort sett snille og velmenende i det de gjør. Skyld-deling tror jeg i stor grad er en blindvei. Det er alt nok skyld og skam asosiert med temaet.

 

Gunleik Groven

 

Dette er del II i en serie om selvmord.
De andre innleggene finner du her:

Selvmord I - Innledning
Selvmord III - "psykisk syk", angst og om det å stå frem - for ofte er det ikke så farlig
Selvmord IV - Hva kan gjøres med førstelinjekontakten?

---

http://blog.gunleik.com
http://hiddenlust.net 

Selvmord I - Innledning




Aftenposten og nrk har i det siste satt fokus på selvmord og psykisk helse.
Med et spesielt fokus på yngre og resurssterke menn.

Her er noen av sakene:

Fra NRK:
Her er en oversikt over sakene

Fra Aftenposten:

Nettavisen:

Mye er sikkert trigget av at den nye regjerningen ønsker å sette fokus på tiltak mot selvmord og psykisk helse. Og det er bra.

Da jeg først begynte å lese/høre om disse tingene, kastet jeg meg over tastaturet og skrev en "kronikk".
Alt i alt var den ganske rørete og prøvde å dekke over for mye i en lang setning... :)


Temaene psykisk helse og selvmord er kort sagt "ganske store", og temaene toucher inn på mange tabuer, dilemmaer og paradokser.
Forløpet frem til å"å bli suicidal" er sikkert ganske individuelt, selv om det endelige resultatet er sammenfallende:
Følelsen av at det er bedre, gjerne for de rundt deg også, om du er død enn levende. 

Selvmord er et symptom på en situasjon. Men det er neppe noe entydig svar på hvordan man kommer dit.
Og problemet med å diskutere selvmord, er at mange av de situasjonene som leder til selvmordstanker og depresjoner isolert sett også kan være sosialt uakseptable, gjerne selvforskyldte og "ferdig snakka" i det offentlige rom. Samfunnet har tatt stilling til problemene og avsagt sin dom: De er ikke akseptable som problemårsaker.

Hensikten med å skrive disse artiklene, er å bidra i det jeg håper blir en åpen diskusjon, men jeg tror det er mange temaer man må belyse om man vil komme noe nærmere en forståelse av hvordan man kommer i ingrep med problemet.

Det er to store problem med å gjøre dette til en "jeg" eller "han" eller "hun"  historie.
For det første er langt fra alt jeg tenker på og ønsker å skrive om basert i egne erfaringer. Og jeg ønsker ikke å identifisere meg selv eller andre i mye av det jeg skriver om.
Etter 45 år har jeg sett, vært del i og opplevd perifert og nært såpass mange som valgte å gå ut av livet og forskjeller på veien dit, at jeg tror nettopp det: Mangfoldet i årsaker er viktig å belyse.
Det er ikke noen entydig "psykisk syk" vei som ender i et selvmordsforsøk.
Det er egentlig - prinsipielt - mindre interessant å se på "personlige overgrep" og å fordele skyld og ære, enn å diskutere det større bildet. I alle fall for meg.

Det andre er at en slik vinkling som oftest bare trigger empati (i beste fall) for den spesifikke situasjonen, mens det jeg ønsker er å bidra til er en samfunnsdebatt. (haha. Det var jo ambisiøst, men likevel).
Selvmord kan være uttrykk for den endelige selvstraff. Kandidaten har dømt seg selv til døden for sin avskyelige fremtid, tilværelse eller status. All selvmedlidenhet er bote, og andres medlidenhet kan virke forsterkende på den individuelle casen. Det det er mest behov for etter mitt syn, om man vil tendensen til livs, er faglig debatt i mange ledd og mange instanser.

Jeg er ikke fagperson, men jeg kan kanskje bidra med noen innspill.
Jeg tror det er viktig å diskutere en del paradokser, for å kunne komme nærmere i en diskusjon om det paradokset selvmord i mange tilfeller er. 

I tillegg til ultimate årsaker som ensomhet, mangel på tilhørlighet, tristhet, forvirring og "psykisk sykdom", kan det også være en "helt rasjonell" følelse av at det eneste "riktige" å gjøre i den situasjonen man har kommet, er å "ta ansvar" og foreta en form for sosialt harakiri for å innrømme sin egen mislykkethet på ett eller flere områder.
Man tar rett og slett sin straff for sine ikke-sosialt akseptable handlinger og status. Og trenger hverken å være klinisk sett psykisk syk eller  objektivt sett "mislykket" for å komme dit.

Jeg tror rett og slett at ofte, for mennesker som ikke klinisk sett lider av en "psykisk lidelse" er det svært enkle ting som leder til ønsket om å dø. Selv om det er mange og varierte situasjonoer som kan lede dit, er det en utfordring at disse "enkle å forstå" problemene ofte ikke er akseptable problemer. Og jeg tror at man må se på "mangel på aksept og løsningsmodeller for" en rekke ganke normale tilstander, om man skal komme nærmere å gjøre noe med selvmordsstatistikken om det er det man har et reelt ønske om. Annet enn å "sette dagsorden for en periode", og så forsvinner fokuset over på noe annet.

Jeg tenker å bryte dette ned i en serie av temaer:

Hensikten er ikke å fordele skyld for selvmordskandidatens handlinger. En tar i siste instans valgene selv.
Men det kan kanskje være interessant å se på noen av de situasjonene som kan lede en frem til den konklusjonen at "Nå er det i grunnen best for alle om jeg dør."

Dette er heller ikke ment som noen fasit. Til det er erfaringsgrunnlaget mitt alt for spinkelt og min faglige kompetanse totalt fraværende.

Jeg tenker likevel at siden jeg syns at "debatten er viktig" og at jeg kanskje har noe å bidra med i den, så bør jeg prøve å delta. 

Og med dette, er jeg i gang...



Jeg håper at diskusjon og kommentarer til hver av artiklene kan holdes "on-topic".
Denne typen diskusjoner blir fort "en diskusjon om alt", men selv om temaet er stort, tror jeg det er hensiktsmessig å diskutere aspekter hver for seg i noen grad, før man samler dem.

Jeg håper på innspill og kommentarer, tanker og erfaringer fra så mange som mulig i denne diskusjonen.

Som en avslutning på dette første innlegget og innledning til diskusjon vil jeg komme med en påstand:
For å kunne diskutere selvmord, må vi være villige til å diskutere paradokser, som det kanskje ikke finnes løsninger på "nå" og derfor aldri vil være "ferdig snakka", men der "sannheten" og det "riktige" ligger i et litt uklart ikke sort/hvitt problemområde, selv når samfunnet har tatt valg om hva som er "de akseptable" svarene til enhver gitt tid.
Jeg skal komme med flere eksempler, men homofili er et slikt (og nå) litt enkelt eksempel:

Som et eksempel:
Jeg antar at selvmordshyppigheten blandt homofile FORDI DE ER HOMOFILE har gått ned etter at de ikke lenger ble definert som psykisk syke og at legningen ikke lenger blir sett på som ulovlig.
Da den debatten ble startet, var den kontroversiell. Nå aksepterer til og med KrF en homofil gruppering.
Jeg tror at det er viktig å se på sammenhengen mellom selvmord og det vi oppfatter som sosialt akseptable tilstander. 
Men for å komme dit, må man også akseptere at det finnes flere mulige løsninger på gitte problemer. 

mvh:
Gunleik Groven

 

---
http://blog.gunleik.com
http://hiddenlust.net 

Mor... (musikkvideo)







 



Og på Ozellas sider:
https://www.youtube.com/watch?v=Mk0XqvZ514o&feature=youtu.be

1000 views på noen få dager på en lowkey jazzvideo  om en litt ensom mor, er i grunn ganske respektabelt. 

 

"Mor" fra Helge Lien Trios siste album:

Badgers and other beings

 

Sjekk dem her

http://helgelien.com

 

Og her:

http://www.ozellamusic.com/631.0.html?&L=rzcqdwtt1201

  

Strålende kritikker verden rundt.!

 

Glad for å ha fått lov til å lage denne
Spre den til nær og fjern!

 

Gunleik 

---

Jeg har startet denne bloggen for å gjøre noe på norsk også. i tillegg til det jeg gjør på engelsk her:

http://blog.gunleik.com

http://hiddenlust.net

Hva ser du?

Etter gårsdagens lange tirade, er det tid for en kortere oppdatering.

Bilder er morsomme. Hva ser du i dette?

Gunleik

Invertert ensomhet - en morgen i boble-land

2. mai 2014 er dette noen av tingene som skjer rundt i verden i følge diverse nett-mediers forsider:

Times of India skriver om

To hendelser ikke ulike 22. Juli bare denne dagen.

 

Nettavisens overskrift er:

 

 New york times har blandt annet disse sakene:

 

Dagbladet har disse overskriftene:

 

Kinesiske Peoples Daily har disse førsteside-nyhetene:

 

 

VG melder på sin førsteside:

 

Fra Israel har Haarez disse nyhetene (krever betaling)

 

Aftenpostens (bakgrunn for egne meninger) forside:

 

Fra Hurriet (Tyrkia)

 

Blogg.no - de viktigste meningsdannende bloggene i Norge

 

Die Zeit (Tysk)

 

TV2

 

Teheran Times (Iran)

 

NRK

 

The Guardian 

 

Første gangen jeg tenkte over dette er snart 25 år siden, da jeg reiste til den sterkt sensurerte Apartheidstaten Sør-Afrika som nysgjerrig radikal apartheid-turist.
Jeg kom fra frie, opplyste ytringsfrie, usensurerte og demokratiske Norge og var spent på hvordan det ville være å komme til et land med sterkt begrenset ytringsfrihet, store menneskerettsbrudd og total mangel på demokrati. Det var rett etter student-opprøret på Den Himmelske Freds Plass og jeg var vel i overkant politisk opptatt...

Og så opplevde jeg at det var mye mer informsjon tilgjengelig i det over-sensurerte landet, ikke bare fra Sør-Afrika, men fra hele verden. Nei... det var ikke lov å skrive "Nelson Mandela" eller å ha bilder av ham i avisene. men det løste man greit ved å skrive navnet hans (eller ANC) og trykke en sladd over teksten. Bildene i Newsweek og Times ble behørlig sladdet og ulovlige navn tusjet over før distribusjon.
Men så ble bladene sendt ut, gjerne med et stor svart klistremerke på førstesiden.

Om noe, førte sensuren til at nyhetene ble tydeligere og kommunikasjonen kommuniserte bedre. Fordi vi hele tiden fikk et klart kommunisert fokus på det vi ikke kunne snakke om. Enten det var problemer i den reformerte kirken eller 16. - juni massakren. Og bevisstheten om det som rørte seg i Europa på den tiden, fra Berlinmurens fall til Caucesco til Sovjets vakling, ble sterkt og klart kommunisert til den sensurerte befolkningen.

Samarbeidet mellom Israel og Sør-Afrika om våpen og strategiutvikling var et offentlig og ikke-sensurert tema (som jeg ikke kjente til fra Norge), og samarbeidet mellom ANC og PLO var mer enn problematisk for mange av de store næringskreftene som støttet ANC og var pådrivere for å få Mandela ut av fengsel. All denne informasjonen (og kompleksiteten av problemene) både om Sør-Afrika og verden forøvrig var mer tilgjengelige enn i Norge. Kanskje på grunn av sensuren? Ga sensuren informasjon reell verdi?

Og sånn oppleves det fortsatt når jeg kommer meg vekk fra Norge i litt tid. Får litt perspektiv på ting, og ikke minst: Tilgjengelig informasjon.
Det er som å slippe ut av et informasjonsvakum, og kunne puste igjen.
ikke på grunn av enighet, men på grunn av reflektert argumentasjon og mye informasjon om de fleste sider av mange saker. 

I det siste året har jeg tenkt:
Hvor er Bjørneboe når man trenger ham?

En klar stemme i den offentlige debatten med kunnskap om temaene man diskuterer og mot til å være kjerringa mot strømmen? 

De siste dagene har jeg meldt meg på i nett-diskusjoner på avisenes sider, bare for å se hva det er for noe. Og langt på vei lever de opp til sitt rykte.
Folk kaller hverandre terrorister og fascister og kommer med generelle karrakteristikker av hverandre og oppkokte beskrivelser av politiske problemer og nivået er som en gjennomsnitts Monthy Python diskusjon:
Ja!
Nei!
Ja!
Nei

Når øvelsen er gjennomført , har man gjort sin borgerplikt og går hjem.

Er det demokrati? :)
Det er bra at det er lov, men er det bevis på demokrati og fri debatt at man kan støte hverandre?

Er journalisme så person- og skyld-/suksess-/individ- fokusert i Norge at vi ikke makter å ta opp de prinsippielle samfunnsdebattene om hvordan systemene her fungerer.

Ikke bare for individer som blir overkjørt eller belønnet av andre individer, men selve samfunnsinnretningene?

Og er det noen reell debatt om Norges rolle i internasjonale problemstillinger?

Er Norge et så paradoksfritt lykke-land som man kan få inntrykk av, om man følger med på nyhetene her hjemme?
Også norges rolle internasjonalt? 

Eller er det en fare for at informasjons-vakumet og det reelle debattfraværet kan bli en ulempe om uventede og vanskelige ting vi ikke kan se bort fra skulle dukke opp hjemme i Norge?

Blant de opprinnelige hersketeknikkene, regnes det å holde tilbake informasjon som en av de viktigste.
Men sett at vi har kommet så langt i Norge at det ikke er nødvendig lenger?
At vi overlater alt "til spesialistene" og "de som kan noe" å vite og mene og ta beslutninger, fordi det er så himla travelt å komme seg gjennom tidsklemma og barnehage og skole og jobb og banklån og husleie og hverdag og trening og sundt liv og venner og...

At vi rett og slett ikke trenger sensur lenger, fordi det ikke finnes interesse.
Før uventede ting skjer. 

 

 

Gunleik Groven:
 

---

http://blog.gunleik.com
http://hiddenlust.net 

 

To tanker i hodet... Bilder og retusjering og fotografi og slikt

 

Jeg jobber med bilder.

Og kom over denne artikkelen om retursjering:

Det er ett eller annet rart som skjer om dagen, og jeg lurer på om det har med det å gjøre at "alle" har kameraer og derfor er "fotografer".

Det er flere temaer innvolvert.

Det er ikke noen facit på hvordan et profesjonelt foto skal lages, det avhenger av kontekst. Men profesjonellt foto (enten det er nyheter eller moto eller reklame eller...) er historiefortelling.
Problemet jeg syns jeg ser med en del moto/fashionfoto, er at man har blitt redd for å fortelle historier med bildene man trykker av redsel for å støte en eller annen målgruppe, og da blir det et ensidig fokus på "perfeksjon". Det er også en historie, men en historie som mildt sagt blir hul etterhvert.

Så. Jeg står med beina i alle leire.
Jeg har barn. Døtre jeg ønsker at skal være glade for seg selv.
Og jeg jobber med foto og film.

Når jeg jobber med foto og film forteller jeg historier. Som pappa, gjør jeg det jeg kan for ungene mine. Og langt på vei, greier jeg ikke å se på det som en motsetning.

Ta dette bildet:



Det er fra en dokumentar og er slik sett ikke retusjert.
Men det er jo lyssatt og fotografert. det er ikke "et knips av et menneske", men "en del av en fortelling om dette mennesket". Jeg har også jobbet med andre dokumentariske greier. SOm 22. juli dokumentaren til NRK. Og selv i en dokumentarisk setting, er vi veldig klare over at vi forteller en historie og prøver å bygge opp rundt den.
Og det skjer med alt fra lys til etterarbeid.

Og dette er et område av foto som er milelangt unna fashion.

Bildet øverst:
Er fra en serie og en slags parafrase over Michelangelos David. (uten sammenligning forøvrig, men det er i alle fall en av asosiasjonene jeg får).

Og dette er fra et prosjekt jeg gjorde i Berlin i år.:



Igjenn: Ikke retusjert, men definitivt lyssatt og planlagt kommunikasjon.

Fashion har ved siden av nyheter, vært en av de store pådriverne av interessant foto.
Noen eksempler fra Vogue:
Vogue 1

Vogue 2

Vogue 3

Vogue 4

Vogue 5

Dette er på ingen måte realistiske eller dokumentariske bilder, men ikke desto mindre high fashion.

Om man googler Vogue og Helmut Newton, kommer dette opp.

Alt sammen bilder som ikke bare kommuniserer "å så pen, jeg vil bli slik", men utfordrer publikum på en litt mer sofistikert måte enn retusjerte "motebilder".

Og jeg tror at det er litt der det er gått galt.
Idealet har blitt en litt ufarlig og lite gjennomtenkt "å så fint" estetikk som egentlig ikke kommuniserer annet enn skjønnhetsidealer, og i liten grad utfordrer estetikk.

Og det kjipe er at.... Eller i alle fall tror jeg at den banaliseringen av uttrykkene og jakten på "perfekthet" i stedet for estetisk utfordring, gjør bladene til ikke noe særlig mer enn betalte kataloger for de brandene man profilerer.

det er litt fristende å dra en parallell med Top Gear. 
Gutta raljerer over objektene de skal presentere og sitt eget forhold til dem.

mens i Norske motemagasiner så er det en litt sånn derre forsiktig copycat attitude som egentlig ikke tør å ta ting der de kom fra. Som i alle fall i noen grad var visuelle statements.

Og da blir perfeksjonisme og retusjering plutselig tema.
For bildene har ikke mye innhold i seg selv og gud- og hvermansen sitter med en speilrefleks og Photoshop og tenker...

ah...

dette kunne jeg da gjort like bra selv (selv om det selvsagt ikke er sant)

men selve idegrunnlaget for bildene er blitt så utarmet, sikkert av redsel for å støte fra seg kunder, at bildene ikke lenger har noe innhold.

Og DET tror jeg kan føre til ganske gale idealer. :)

Just my 2,5 C 

 

gunleik

 

---

Mine nettsteder:
http://blog.gunleik.com
Http://www.hiddenlust.net 

 

Les mer i arkivet » September 2014 » Juli 2014 » Juni 2014
Gunleik Groven

Gunleik Groven

45, Oslo

Et bilde om dagen... Jobber med film, regi og foto. Dette er mine Norske sider, der jeg babler om hva det måtte være som interesserer her og nå. Ellers: http://blog.gunleik.com http://www.hiddenlust.net

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits